Det sier mye om Aleksandersens posisjon når et oljefirma ser verdien av å gi byen og dens innbyggere en gratis rockekonsert i jubileumsgave. GdF Suez med Oddvar Aarberg i spissen har etablert seg i Florø og overtar operatøransvar på Gjøa-feltet. Når den kommunale jubileumsgeneral Edvin Helgheim gikk på scenen foran folkehavet og introduserte dette som ”høgdepunktet i jubileumsfeiringen” var sponsorsuksessen allerede et faktum.

Heftig og begeistret

Med kaldt regn piskende inn fra havet, dundret Sambandet i gang med ”Min dag”… Deretter fulgte en hitparade få – om noen – norske rockere kan fremvise maken til. På en utendørs, alkoholfri ettermiddagskonsert med fire generasjoner blant publikum – kjøres knallhardt tempo. Bass, trommer og tangenter dunker ut presisjon og ryggrad i forestillingen. Her er knapt et hvileskjær, og ny låt telles opp nesten før forgjengeren ebber ut. Profesjonaliteten på scene, lyd, lys og i kulissene er både påfallende og imponerende.

Samtidig som regien er stram – er dette et show både med høy sjarmfaktor og mange visuelle snaddereffekter. Åge er definitivt the boss – og står for all verbal kommunikasjon ut mot publikum. Men på scenen gis det plass til solo-opptredener som gir showet uforutsigbarhet og nerve. Saksofonisten Bjørn Røstad kan langt mer enn å sjarmere damene gjennom elegante dansetrinn. Skjalg Raaen plukker vilt og fascinerende fra tallrike gitarhelter; visuelt, fysisk og med sterk tilstedeværelse. På motsatt side av scenen står Gunnar Pedersen – som han har gjort det de siste 30 år – med stoisk ro og en sofistikert spillestil – og som på klassikeren ”Barnatro” kan få tårer til å falle som regn.

Vått, vakkert og samstemt

Hitlisten brytes noen ganger opp av sanger som ikke alltid er gjengangere på settlistene. Dette gir en snedig effekt. Litt uventet, litt utfordrende og en liten hilsen til blodfansen som har vært med gjennom alle årene. ”Hvis du rekke ut en hånd” og ”Mitt land, mitt land” fungerte begge utmerket. Den siste svært Ulf Lundellsk i form og oppbygging, selvsagt da med mye tekst, drama og ambisjoner. Der Åge de siste årene har skåret tekstene inn til beinet – viser denne sangen at han også behersker det motsatte. Og trygt kan gjenta det.

Publikum responderer, og det bølger velvilje og begeistring fra publikum og til scene. Og tilbake igjen. Åge forsøker å blåse varme i fingrene, det er pluss ni i luften, regnet pisker og det må kostes vann ned fra scenegulvet… Ingen går hjem.

- Æ e imponert over dokk, lyder det brått. Gjensidig beundring… Det er sånne konsertøyeblikk – med anstrøk av det personlige som huskes.

Status quo

I et intervju i Firdaposten i forkant av konserten gjør Aleksandersen et nummer av at han i gamle dager, før megastjernestatus, før Lys og varme, og både før og etter ned- og oppturer, ALLTID kunne dra til Florø, og gjøre gode jobber. Her var det et trofast publikum og ryddige forhold på arrangørsiden til Florø MC-klubb og Rockeklubben. Fra en fyr som aldri har drevet og kokettert med folk og media – er det slike utsagn folk merker seg. Og som bygger relasjoner.

Noen forhold varer livet ut… og Åge og Florø blir ett av dem.          Se bildene i FP.